Om

I bøkene sine gjør forfatter Anne Østby nettopp dette. Ved å legge fortellingene sine under fjerne himmelstrøk tar hun leseren med inn i fremmede kulturer og skildrer ukjente samfunnsnormer og tradisjoner. «Og jeg er overbevist om at det også må en dose bad til for at en feelgood-bok skal være skikkelig good», sier hun. «Målet er at det skal sitte igjen en liten undring hos leseren, et snev av noe å tenke over også etter at siste side er lest.»
For hva er egentlig feelgood? Dameromaner, billigbøker, lettvint underholdning hvor vi hele tiden vet at det vil gå bra til slutt? Eller gir dette lette og lyse formatet også en åpning for å legge andre og vanskeligere emner inn i underteksten? I kåseriet sitt den 6.oktober vil forfatteren fra Nes dele hvordan behå-behov på Fiji, klassejustis i Pakistan og rasering av korallrevene i Stillehavet alt sammen har plass i bøkene hennes, som både forlag og bokhandlere likevel tydelig plasserer i feelgood-sjangeren.
Østby har som global FN-nomade bodd 33 år i utlandet i til sammen ti forskjellige land. Et grunnleggende motiv i bøkene hennes er møter mellom kulturer, og fortellingene har alltid geografiske rammer hun selv kjenner godt. Hennes to siste bøker, Å danse i Lahore (2025) og Duften av sjasmin (2026, begge Kagge forlag) er satt i Pakistan.